den du er, var jeg

Det er noe med når ens egne barn får barn - som hvert fall har sendt meg ut på de lange tankers vei. Et barn blir født og forteller en nybakt mormor at livet går videre i en uendelige rekke av foreldre og barn som avløser hverandre. For slik er naturen skapt. Det er ganske vanskelig faktisk - å gripe disse tankene og følelsene, og omsette de til ord. Men jeg kjenner det godt! Prikking og gåsehud over hele kroppen, tårekanaler som flommer over, en takknemlighet dypt i hjertet!

Foto: Hedvig Rognerud

Min mor, nå altså oldemor, har dette ordet på veggen. Jeg har lest det dusinvis av ganger, uten egentlig å forstå det. Nå gir det plutselig mening! Jeg ser på mor og tenker, ja - den du var er jeg nå! Og jeg takker henne for det. Hun er en rollemodell for meg, og nå skal jeg overta mormor-rollen. Lage den på min måte. Og jeg ser på min datter og tenker, ja - den jeg er blir du. På din måte. Alle må fylle sine roller på sitt eget vis. Ta med oss det vi har lært som er godt - og stå fritt til å endre på det vi ønsker, for å bli en god relasjon i andres liv.

Man skal ikke undervurdere sin egen betydning i andres liv.

En leder jeg snakket med her forleden syns hun hadde jobbet på samme sted veldig lenge, kanskje for lenge, og tenkte at andre så på henne som litt satt, nærmest uten framdrift. I løpet av samtalen fikk hun andre perspektiver - og så sa hun plutselig: - Man skal jo ikke undervurdere sin egen betydningen i andres liv! Nei, vi skal ikke det. Det er så lett å glemme. For vi blir til i sammen på denne jorden, og det jeg velger å gjøre og den jeg velger å være får betydning for de som er rundt meg.

Så hva er viktig for meg nå, i den fasen jeg er kommet i, som bestemor og mormor? Det må jeg grunne litt på. Og bestemme meg for. For de valgene jeg tar har betydning for de som er rundt meg. Jeg ønsker å være bevisst den påvirkningen jeg er. Disse små, uskyldige nyankomne til verden fortjener det.

Den du er, var jeg. Den jeg er, blir du.